EN FLYVERTINNE PÅ NYE EVENTYR

I skrivende stund ligger jeg i senga mi i Umeå og gjør som jeg gjør best: utsetter leggetiden min. Dette er en ferdighet jeg har finslipt helt siden jeg ble født, så jeg kan trygt påstå at det er en av mine spesialiteter. Ikke akkurat en god egenskap, vil jeg si, og jeg angrer alltid dagen etter, men jeg kan ikke gjøre annet enn å godta at det er sånn jeg er.

"Umeå?", tenker sikker du. "Hvor er det?".

For å være helt dønn ærlig er jeg ikke helt sikker selv, men det ligger en plass i Sverige ca. 45 minutter med fly fra Stockholm. Jeg, og ytterligere to andre kollegaer med Oslo-base, har nemlig fått æren av å fly svensk produksjon denne slingen. Det går enkelt og greit ut på at norsk crew blir sendt til Sverige, og jobber flighter ut fra Stockholm. I bunn og grunn er jobben helt lik (bortsett fra litt forskjell i flytider til forskjellige destinasjoner, naturligvis), men det er likevel interessant å se hvor annerledes jobben er på andre siden av grensen. Jeg har blant annet lært at 90% av svensker drikker kaffen sin med "mjølk".

"Men,", tenker sikkert du, "skulle ikke du på vårferie til Peru?".

Jo, det stemmer! Og det var helt, helt fantastisk. Jeg hadde selvfølgelig planer om å skrive et par blogginnlegg fra andre siden av kloden - jeg har alltid det når jeg er ute på langtur - men nok en gang måtte planene skrinlegges. Vi hadde fullt program hver eneste dag, og når jeg er på ferie velger jeg heller å slappe av, nyte og oppleve istedenfor å gjøre noe jeg føler jeg må, som da altså var å slenge inn noen velvalgte ord her. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke vil poste innlegg om reisen. Jeg har mange innlegg med tips og opplevelser på lur som jeg gleder meg til å dele. 

Nå er det på tide å slukke lyset. Imorgen er siste arbeidsdag på denne slingen, noe som betyr at jeg har fri på 17. mai, årets koseligste dag. 

VÅRFERIE

Det er ikke bare flymaskinene våre som suser avgårde i en sjuk hastighet i luftbransjen, tiden flyr også skummelt raskt forbi. I skrivende stund sitter jeg hjemme i leiligheten min med reisenerver jeg ikke har sett maken til. Jeg har nemlig vårferie, og imorgen drar jeg til Peru! Ikke nok med at jeg gleder meg som et lite barn til å utforske Machu Picchu og Amazonas, jeg er også veldig spent på om vi faktisk får plass på flyene våre over til Lima. Vi reiser på ID-billetter som standbypassasjerer, noe som betyr at vi reiser kriminelt billig. Medaljens bakside er at vi er avhengige av at det finnes ledige seter på flyet. Er det fullt blir vi stående igjen. I skrivende stund ser det rimelig lovende ut, men ting kan endre seg fort. Jeg har kun gode opplevelser med ID-reiser, og har trua på at det ordner seg nok en gang.

De siste arbeidsslingene mine har vært nydelige. Jeg hadde blant annet en 5-dagers hvor jeg hadde split duty første og andre dag (det betyr at man kun flyr en flight begge dager - sent på kvelden og grytidlig på morgenen - med minimalt med hvile i mellom de to, og på grunn av hvilen er det alt man kan produsere disse to dagene), etterfulgt av tre dager standby. Dag 3 ble jeg ikke ringt, og dag 4 og 5 fikk jeg søren meg split duty til Evenes igjen! Jeg elsker split duty, mye fordi man omtrent lander før resten av befolkningen har stått opp etter morgenflighten, men også fordi sengene vi sover i i Evenes er himmelsk gode. Min 5-dagers bestod derfor av totalt 4 flighter, og slikt må man bare nyte.

Denne slingen har vært etterfulgt av fantastiske slinger med nydelige kollegaer, hvor jeg blant annet har vært med å sjekke ut/lære opp en ny ansatt. Det er veldig merkelig å tenke på at det er mindre enn et år siden jeg var helt ny, og plutselig er det jeg som står på andre siden. Jeg har blant annet også tatt en svipptur til nydelige Svalbard, og hatt med kjæresten på nightstop i Tromsø. April har vært en deilig måned sånn schedulemessig, men klok av skade vet jeg at det kun er stille før stormen. Om sommeren er det et hardkjør å jobbe i flybransjen, men jeg kan ikke gjøre annet enn å elske det!

På fjelltur i Tromsø. Her har vi besteget Fløya med livet som innsats. Utsikten var heldigvis verdt det. Turen tok ca. 25 minutter opp fra bunnen av fjellet, og litt lenger ned i og med at det var stupbratt, isglatt og nærmest risikosport å komme seg ned igjen. 

Innflygningen mot Svalbard Lufthavn Longyear. Blir daglig slått i bakken av hvor fantastisk vakkert hjemlandet mitt er. 

En fornøyd og iskald flyvertinne på Svalbard Lufthavn Longyear etter å ha fløyet nydelige passasjerer hele veien fra Oslo via Tromsø.

Nå må jeg sette igang pakkingen til morgendagens eventyr, noe jeg naturligvis har utsatt til siste sekund. Ettersom jeg bor i en trillekoffert tror jeg pakkingen skal gå relativt lett.
 

PÅSKEGRANOLA

Som kjent er jeg en matentusiast og en selvutnevnt hobbykokk. Rosteren min (arbeidsplanen min) ville ha det slik at jeg hadde fri i påsken, og slikt takker man jo ikke nei til! Den 3 dager lange miniferien min ble tilbragt på familiens hytte på Sjusjøen, og det ga meg tid og sinnsro nok til å eksperimentere på kjøkkenet. Denne granolaen er glutenfri, fri for raffinert hvitt sukker og full av nøtter, frø og andre herligheter som er godt for både kropp og sinn!

Det er muligens et par dager for sent å publisere en påskeoppskrift, men jeg lar aldri en god mulighet til å inspirere andre inn på kjøkkenet gå fra meg. Nå ligger jeg også på sofaen etter ti timers hjemmestandby uten oppringning fra trafikkvakten vår (imorgen skal jeg derimot ut å fly litt igjen, fikk jeg beskjed om), så jeg føler det er på sin plass å gjøre noe produktivt!

 

Granolamiks:

- 2 cups nøtter, oppkuttede (jeg brukte 1/2 cup macadamia, 1/2 cup pecannøtter og 1 cup mandler)

- 1 1/2 cups havregryn (jeg bruker glutenfrie)

- 1/2 cup gresskarkjerner

- 1/2 cup solsikkekjerner

- 1 1/2 cup puffet ris

- 1/2 cup kakaonibs

- 4 ss chiafrø

- Skallet av to appelsiner

 

Sjokoladesaus:

- 1/2 cup kakaopulver

- 1/2 cup kokosolje, smeltet

- 1/3 cup lønnesirup

- 1/2 ts vaniljepulver

 

Fremgangsmåte:

1) Sett ovnen på 150 grader.

2) Bland sammen alle ingrediensene til granolamikser, bortsett fra appelsinskallet. 

3) Smelt deretter kokosoljen i en bolle over kokende vann, og rør inn de resterende ingrediensene til sjokoladesausen. 

4) Hell sjokoladesausen over granolamiksen, og bland godt så alle de tørre ingrediensene er dekket av sausen. 

5) Spray et stekebrett med kokosolje (eller smør med smør e.l. om du ikke har dette tilgjengelig), og hell granolaen over brettet. Fordel blandingen utover.

6) Stek granolaen i 15 minutter, fjern brettet fra ovnen, og hell over appelsinskallet. 

7) Stek granolaen i ytterligere 3-5 minutter, til appelsinskallet blir gyllent og duften av påske sprer seg i hele rommet.

8) La granolaen avkjøles helt før du har den over i en lufttett beholder. 

Granolaen kan serveres på yoghurt, med mandelmelk og friske bær eller spises kun som den er - kun fantasien setter grenser!

 

KARMA

Da, mine damer og herrer, har jeg begått det store kunsstykket. Hold dere fast.

Jeg har alltid skrytt av at jeg i løpet av mine 9 måneder på vingene i SAS (9 måneder på dagen, faktisk!) aldri har glemt igjen noe ombord. Med mye flybytter (både planlagte og uplanlagte), farting fra gate til gate, lange dager og mye å holde oversikt over, sier det seg selv at det er ganske vanlig at saker og ting gjenglemmes i diverse skap (det finnes SÅ mange av dem!) og bagasjehyller ombord. Bortsett fra den ene gangen i 2009 da jeg mistet passet mitt i selveste Oslo sentrum (en god samaritan fant det og tok kontakt, jeg står han evig takknemlig) på vei til den amerikanske ambassaden, kan jeg med hånda på hjertet si at jeg generelt sett har ganske god kontroll på mine personlige eiendeler. Vel, jeg må ha glemt å knock on some wood en av de utallige gangene jeg har skrytt av min totale oversikt over hybelen (alt pikkpakket jeg drar med meg når jeg er på jobb), for idag glemte jeg igjen mobilen min på en av våre kjære 737-800-maskiner som for øyeblikket sover søtt på Sola Lufthavn.

Hvordan, tenker sikkert du, er det mulig å gjenglemme mobilen, dingsen vi mennesker er så sykelig opptatt av å konstant sitte å knote på i tide og utide, på et fly etter endt arbeidsdag, når målløs og hjernedød Facebookscrolling frister som mest? Det har jeg ikke noe godt svar på dessverre, annet enn at jeg kan bekrefte at man føler seg ganske så naken uten en iPhone med ørten alarmer for morgendagen på nattbordet. Naken, men fri. 

Problemene startet da jeg skulle prøve å nøste sammen hvor mobilen kunne befinne seg, og hvordan jeg skulle arrangere en gjenforening mellom oss to. Flyene våre flyr på kryss og tvers av landet og Europa hver eneste dag, så jeg konkluderte raskt med at jeg måtte få kontakt med crewet som har fått æren av å fly tidligflighten til Oslo imorgen på det aktuelle flyet. Takket være et godt intranett var det ikke særlig vanskelig å finne ut av når, hvor og hvem som skal fly LN-RRU mens du og jeg mest sannsynlig fortsatt sover søtt, men å få kontakt med dem, det viste seg å være verre. Spesielt sent på kvelden, når man gjerne ikke vil vekke kollegaer med meldinger om at ei blond surrete flyvertinne har forlagt en iPhone på et fly.

Det endte med at jeg la en lapp i resepsjonen crewet som har pick-up klokken 05:55 (bless your souls) med en bønn om å lete etter min kjære mobil, som for øyeblikket ligger og fryser i ensomhet. 

På mange måter kan dette tolkes som at min (generelt veldig gode) karma spiller meg et puss. For hvor mange ganger idag annonserte ikke jeg "Og før du forlater flyet, ber vi deg ta en ekstra sjekk rundt deg, så du ikke glemmer igjen noe ombord"? Hele 4 ganger faktisk. 

For første gang i mitt hotell-liv har jeg bestilt telefonvekking (får angst av å tenke på at jeg ikke har muligheten til å slumre) for morgendagen. Jeg er spent på hvordan det skal gå, og om jeg må gå telefonløs i mer enn én natt. Nå skal jeg få meg noen etterlengtede timer søvn på vårt fantastiske hotell i Stavanger, god natt! 

SOFASLITINGA ER OVER

Mine mistanker stemte. Klokken 05:28 ble jeg vekket av en svensk kvinnestemme som ønsket meg god morgen, og som kunne fortelle meg at sofaslitinga mi måtte vente til en annen dag. Heldgivis sov jeg betraktelig bedre inatt, og da jeg husket på at jeg hadde en skål med chiapudding ventende i kjøleskapet, fant jeg motivasjon nok til å forlate den gode, varme senga til fordel for et iskaldt tregulv. Til tross for litt forsinkelser på Flytoget, var jeg på plass til innsjekk klokka 07:15, og fant tre andre kollegaer som også ville være med på tur.

Dagens arbeidsdag var enkel. Tur/retur Amsterdam, og deretter opp til Haugesund hvor solen skinte (jeg skriver skinte, for jeg hørte for noen minutter siden noe som hørtes mistenkelig ut som regn slå mot vindusruta) og jeg for øyeblikket befinner meg i en hotellseng. Til min store glede landet vi såpass tidlig at jeg fikk tatt en deilig ettermiddagslur (som selvfølgelig ble mye lenger enn det som var planlagt) på senga mens solen varmet meg gjennom vinduet. Når jeg ikke er avhengig av å ta treningsøkten ute (idag var det beina som fikk kjørt seg), pleier jeg å unne meg en lur med god samvittighet. Etter å misunnelig ha sitti på klappsetet mitt og sett passasjerer sove seg gjennom taksing, takeoff og landing i hele dag følte jeg rett og slett at det var skikkelig fortjent.


Sist gang jeg var i Haugesund dro jeg på joggetur med styrmann opp til Presten. Gudsforlattheten til tross, Haugesund kan faktisk være skikkelig fint.

Imorgen går ferden ned til Oslo igjen før fuglene har våknet, og deretter stikker jeg en tur ned til Paris for å øve på min svært begrensede fransk. Deretter går turen opp til Oslo igjen, hvor jeg er så heldig at jeg får tilbringe lørdagskvelden (takk, kjære trafikkvakt). Men først, noen timer på øyet. Takk for meg.

EN MILEPÆL

Klokken 03:20 idag tidlig startet jeg en ny arbeidsperiode med hjemmestandby. Vanligvis betyr det at livlige Johan ringer meg i 04:27-tiden og ønsker meg god morgen, etterfulgt av at jeg prøver å mumle noe lignende tilbake. Vel, idag ble en hjemmestandbydag litt utenom det vanlige. Jeg ble nemlig ikke ringt!

I 99,9% av tilfellene er standby ensbetydende med jobb. Det har faktisk aldri skjedd meg før at jeg har fått gå fri når jeg har vært schedulert med standby, så da jeg la meg (litt for sent) kvelden før ba jeg en stille bønn om å hvertfall få sove noen få timer ut i standbyen før telefonen ringte. Og jammen ble ikke bønnen hørt.

Dessverre klarte jeg å dra på meg en litt lei forkjølelse under helgens opphold i Kristiansand, så jeg sov helt elendig hele natten. Jeg tror faktisk jeg aldri har sovet så dårlig før. I 6-tiden ga jeg opp. Forfjamset og pjusk labbet jeg inn på kjøkkenet, lagde meg bokhvetepannekaker og parkerte skrotten på sofan med mobilen på volum 238402 plassert på brystet. Saken er den at man sover ekstremt dårlig når man legger seg med vissheten om at man nesten helt sikkert vil bli vekket av en telefonopprigning, og at det er svært viktig at man klarer å svare. Jeg står nemlig ikke opp 03:20 når jeg har tidligstandby (det hadde jo vært galskap) siden jeg er så heldig å bo såpass "nære" flyplassen. Vi får minst 1 time og 40 minutter på oss fra telefonen ringer, ofte enda litt mer, til vi skal sjekke oss inn på basen. Jeg tar meg derfor ofte den friheten å sove til 6-7, for så å banke liv i meg sjæl og parkere på sofan fram til videre ordre.

Jeg lå på sofan i 3-4 timer og beveget meg ut og inn av drømmeland i en komalignende tilstand. Da jeg endelig våknet for godt i 11-tiden var det med hjertet i halsen. Da jeg tittet ned på mobilen oppdaget jeg nemlig at mobilen sto på flight mode (litt ironisk, når jeg tenker på det i ettertid). Jeg ante ikke når jeg hadde kommet borti det lille flyikonet, men jeg tenkte automatisk ut alle tenkelige worst case scenarios i hodet; "Dem har sikkert prøvd å ringe meg mange ganger uten å få tak i meg, og nå har jeg mistet jobben!" og alt annet up that alley. Jeg kastet meg over mobilen og ringte trafikkvakten vår i Sverige, men nei, ingen hadde prøvd å få tak i meg, og jeg hadde enda ikke fått noe planlagt arbeid i løpet av dagen.

Å ha standby er som du kanskje forstår ekstremt nervepirrende. 10 timer med pur uvisshet kan hvertfall ta knekken på meg. Hver eneste lille vibrasjon og lyd fra mobilen får meg til å skvette, og når det tikker inn mail tør jeg aldri sjekke, i redsel for at det er en passivbillett (noen ganger blir vi sendt passive, altså sittende i kabinen blant passasjerer, til en annen by fordi vi trengs derifra) i mitt navn jeg har mottat. Jeg tør aldri å begynne på noen prosjekter av noe slag, for da kan jeg love deg at telefonen ringer akkurat i det jeg starter. Jeg har en teori om at det er fordi jeg begynner å senke skuldrene og håpe på at det er min tur til å bli glemt, og at det er universet som "straffer" meg. Jeg kommer aldri til å glemme den gangen i høst jeg hadde hjemmestandby (men hadde dristet meg en tur til byen) på time 8 av 10, og ringte kjæresten for å be ham koke opp poteter. Idet jeg la på telefonen, ringte trafikkvakten og fortalte at jeg hadde fått æren av å jobbe på fredagskveldens flight fra Oslo til Vilnius. 


Yoseph, Karl Magnus, Are, Victoria, Nicole og bloggeren sjæl på Las Palmas i helgen.

Da klokken nærmet seg 12 begynte jeg å se håp i det fjerne, men lå som paralysert på sofan og glante på Keeping Up. Annet turte jeg ikke. Da det var en time igjen begynte jeg å få hjertebank, og den siste halvtimen er jeg bombesikker på at jeg holdt pusten. 13:20 kom og gikk som et ellers helt ubetydelig klokkeslett, og jeg spratt opp av sofan som et prosjektil klar til å utnytte min "ekstra fridag" fullt ut. Tilfeldighetene ville ha det til at solen skinte i Oslo idag, og jeg tilbrakte blant annet 50 minutter på joggetur rundt i min kjære, vakre hjemby som viste seg fra en upåklagelig side. 

Imorgen starter moroa på nytt (og dagen etter der, og dagen etter der, og dagen etter der igjen også). Imorgen er det som kjent fredag, noe jeg har en mistanke om at betyr produksjon for min del. Det kan jeg dog ikke vite før telefonen eventuelt ringer. Livet er rett og slett et mysterium på mange måter. Bagen er uansett pakket og nistemat er preppet, så jeg er klar for å se hva morgendagen bringer. 

KRS - LPA - KRS

I skrivende stund ligger jeg i senga mi på hotellrommet mitt i Kristiansand, og har seriøse planer om å slukke nattbordslyset, pakke bort Macen og sette ørtogførti alarmen for morgendagen innen klokka runder 22:30, men det tror jeg er en anelse urealistisk. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet slike ting fort kan ta en halvtime, men jeg kjenner meg selv også såpass godt at jeg vet at jeg blir ganske grinete om jeg ikke får nok søvn. Som nevnt prøver jeg å tilbringe minst 7 timer i drømmeland hver natt, og i dette sekund ligger jeg an til 8 timer og 30 minutter, så jeg vil påstå at morgendagen allerede ser ganske så lovende ut.

Morgendagen, ja. I morgen setter jeg, to piloter og ytterligere tre kabinansatte snuta mot Kanariøyene for andre gang på 2 uker, en flygning som tar ca. 5 timer - hver vei. I min velkjente overdrevne positive tro har jeg pakket sommerkjolen og bikinien for sikkerhetsskyld, i tilfelle en fugl bestemmer seg for å fly inn i en av motorene våre eller et lyn nådeløst velger ut akkurat vår maskin som offer så vi må bli over natten. Man kan faktisk aldri helt vite hva framtiden vil bringe, men jeg skal innrømme at sjansen er minimal for at morgendagens hotellrom vil befinne seg på Las Palmas. Uansett så gleder jeg meg til morgendagen, for flygningene våre er chartret. Charterturer er alltid morsomme. Slitsomme, men morsomme. Forventningsfulle passasjerer på vei nedover som ligger på stranda nøyaktig 18 minutter etter vi har landet, og slitne, solbrune passasjerer som savner fedrelandet, VG og norsk laks på vei hjemover. Fordi charterturer er såpass lange, gir disse flygningene rom for mer prat med passasjerene, og etterhvert blir man buddies med hele gjengen. Stemninga er rett og slett skikkelig god. Og når jeg står ute på trappa i Sydenvarmen og desperat prøver å fylle mine skrapa D-vitaminlagre ved hjelp av sola, ja, da skal jeg så absolutt ikke klage. 

Som oppbygning til morgendagen har jeg hatt en lett dag på jobb idag, bestående av Oslo - Arlanda - Oslo, 2 timers matpause, og deretter en kjapp flygning fra Oslo - Kristiansand. Kristiansand byr idag på duskregn og litt lett slaps, men også et helt genialt konsept som heter "spis for 100", så ikveld har jeg gjort nettopp det. Etter en løpetur på 7 km på mølla tok jeg med meg boka mi, meg selv og penger, og spiste en over middels god middag helt alene på Tilstede Mat & Mer. Etter at jeg begynte å SAS har ensomme restaurantbesøk forekommet fra tid til annen, og jeg må ærlig innrømme at jeg elsker det. Meg, maten min og helt eget valg av underholdning. Slike kvelder passer meg helt perfekt. Den kulinariske opplevelsen toppet seg da jeg for bare 109 kroner ekstra også fikk en fantastisk rawkake og en varm kopp med fersk myntete. Jeg kan derfor trygt si at batteriene er ladet til morgendagen. 

Fredag kveld på hotell er alltid like interessant, for man vet aldri hvor lenge man vil ligge oppe takket være bråket og levenet fra nærliggende utesteder. Jeg kan melde om litt lett roping utenfor allerede, og jeg tipper lydnivået kommer til å øke jevnt og trutt jo nærmere vi kommer morgendagen. I dette sekund ligger jeg også an til 8 timer og 2 minutter med søvn, så det er på tide å pakke bort alle former for distraksjoner og gjøre det jeg gjør best: sove. God natt!

THE AMERICAN COLLEGE OF NORWAY / ACN - INTRO

Jeg har jo som kjent gått et år på The American College of Norway (ACN), og jeg tenkte det kunne være greit å dele litt av mine opplevelser fra den tiden (som allerede begynner å bli en stund siden, tiden flyr kriminelt fort). Jeg husker godt at jeg savnet dette da jeg vurderte om jeg skulle starte på ACN eller ei. Jeg saumfarte jeg internett etter bloggposter om tidligere elevers erfaringer, men jeg fant ikke stort. Det endte med at jeg valgte å gi skolen en sjanse, og selvom jeg til tider klaget og gråt meg gjennom oppgaver (jeg overdriver ikke) er det en erfaring jeg ikke ville vært foruten. 

ACN ligger i Moss, en 35-40 minutters kjøretur fra Oslo (eller 30 minutter, om man er skikkelig stressa). Jeg valgte å pendle til skolen to dager i uka istedenfor å flytte inn på campus, noe jeg ikke angrer et sekund på. Jeg skal innrømme at jeg ble ekstremt lei av å kjøre strekningen mellom Oslo og Moss, men vi var flere Oslo-pendlere, så jeg hadde så og si alltid selskap. Dette gjorde også at reiseutgiftene sank betraktelig, da vi delte bensin- og bomringsutgifter på alle som satt i bilen. Nå husker jeg ikke helt hvor mye utgiftene kom på i farta, men jeg mener det kostet ca. 200 kroner fram og tilbake totalt. Mye billigere enn en togbillett, og mye mer komfortabelt.

Som pendler, prøver skolen å legge til rette for at man skal slippe å møte opp på skolen hver eneste dag. Jeg hadde derfor to veldig lange dager på tirsdager og torsdager. Dette gjorde at jeg slapp å kjøre ned til skolen hver bidige dag, og ga meg også muligheten til å jobbe endel ved siden av. Til informasjon jobbet jeg hver onsdag og fredag, og annenhver lørdag. Pengene kom så absolutt godt med (spesielt siden skolen kostet ca. 30 000 per semester), men jeg hadde svært lite fritid. Om jeg ikke var på jobb eller skolen, satt jeg hjemme i leiligheten og vred hjernen min for å produsere en 5-siders stil. Det var mildt sagt et ekstremt hektisk år med lite tid til meg selv og mine hobbyer. 

Dette er timeplanen for vårsemesteret. Jeg hadde da alle fagene på tirsdager og torsdager, bortsett fra Global Physical Environment og Women and Children´s Rights, pluss ar jeg hadde Communications (et nettbasert studie) hver fjerde mandag. Istedenfor disse fagene dro jeg på studietur til Istanbul, som ga meg totalt 5 courses det halvåret. Om jeg ikke husker helt feil måtte jeg ha til sammen 15 credits hvert semester, og en vanlig course (som College Comp.) ga meg 3 credits. Jeg hadde alle fagene to ganger i uka (fagene som har samme farge tirsdag og torsdag), bortsett fra Communications og studieturen, som begge var nettbaserte fag.


Det lille fellesarealet i første etasje. 

Det eneste som er negativt ved å ikke bo på campus, er at man ikke blir en del av skolemiljøet på samme måte. Oslopendlerne satt omtrent allerede i bilen før siste time var over, og jeg skal ærlig innrømme at jeg var med på svært lite sosiale happenings. Det var selvfølgelig noen pendlere som valgte å tilbringe mer tid i Moss enn andre, så det er fullt mulig å gjøre det på den måten også. Man gjør det som passer en best. Jeg har ingen problemer med å gå glipp av en fest i ny og ne (eller hver eneste helg, forsåvidt), og Oslo ble på en måte mitt fristed. Mitt poeng er: det er fullt mulig å gå på ACN og pendle fra Oslo, og samtidig være med på det sosiale om man vil. Jeg var ikke villig til å betale i dyre dommer (jeg vil innrømme at jeg synes prisene for on-campus housing var ganske stive) for å bo i en liten by som Moss.


The American College of Norway i all sin prakt. 

Om noen dager kommer jeg tilbake med litt mer informasjon om undervisningen og hvordan skolen fungerte i praksis. Har du noen spørsmål? Fyr løs!

EN NY START

Som blogger, og spesielt reiseblogger, kan man trygt påstå at jeg er en av verdens dårligste. Med fire langturer og én middelslangtur i 2015 kan man jo bare lure på hvorfor ingenting har blitt nevnt her. Svaret er enkelt: jeg har ikke hatt kapasitet til å blogge. Med en fulltidsjobb og altfor høye ambisjoner om hva jeg har tid til å utrette på én og samme dag, tilbragte jeg rett og slett 2015 i en generelt ganske utslitt tilstand. Heldigvis har jeg innsett at det ikke går an å holde på slik i lengden. Gang på gang har jeg lest i avisen at søvnmangel og mangelen på avslapning er noe av det farligste for helsa uten å tenke noe særlig annet enn; "neste uke skal jeg legge meg tidligere". Kjenner du meg rett, vet du at dette nærmest er fysisk umulig for meg. Men med et nytt år kommer en ny start, og jeg har bestemt meg for å gjøre noen store (og noen små) endringer i livet mitt. Kall det gjerne nyttårsforsetter om du vil. Jeg er ikke noe særlig begeistret for det ordet, fordi det altfor ofte består av tomme løfter. Jeg er heldigvis en ganske sta og bestemt person, og nekter å gi opp noe jeg har lovet. Here goes:

 

1. Ambisjonsnivået mitt  senkes. Det er helt greit om jeg ikke rekker å bake tre rawkaker, lage middag, vaske ned hele leiligheten, møte alle vennene mine, gå ut med søppel, redde verden samt en hel dyrerase, blogge, oppdatere Instagram og svare på samtlige Facebookmeldinger på én og samme dag.

2. Jeg må slappe mer av. Jeg har en til tider ganske stressende jobb, bestående av korte turn-arounds, hasting mellom gater og korte flyturer (som igjen betyr at serveringen må gjennomføres fort og smidig), og jeg merker av og til slike stress-stikk i brystet. Dette gjør meg selvfølgelig nervøs, og selvom jeg ikke er utdannet doktor, skjønner jeg at dette er beskjeder fra kroppen jeg må lytte mer til. Til å være en person som er ekstremt opptatt av helse og trening, er det på tide at jeg tar tak i dette.

3. Jeg må bruke mindre tid på sosiale medier. Jeg vil ikke engang tenke på hvor mye tid jeg har brukt i mitt liv på å scrolle Facebook opp og ned. Hva får jeg egentlig ut av det, annet enn frustrasjon over hva andre mennesker kan få seg til å skrive eller dele, en god og kort latter i ny og ne, og meningsløs informasjon som "lol eating at McDonalds, I love fries". Det er selvfølgelig fantastisk å ha et verktøy som Facebook og Instagram som gjør det så ekstremt enkelt å holde kontakten med venner verden over, men jeg må bruke disse verktøyene til nemlig det; holde kontakt med venner og bekjente, ikke lese meningsløse samtaler (som kun gjør meg frustrert) om hvorfor Trump bør velges som president eller dårlige argumenter for at Ebola-utbruddet i Afrika kun var oppspinn. På dette punktet har jeg allerede startet et enkelt, men svært effektivt tiltak: jeg har skrudd av notifications på både Facebook og Instagram, og lyden på WhatsApp, Messenger, mail og Snapchat. Det høres simpelt og betydningsløst ut, men damn, det virker. Og livet mitt har blitt betraktelig bedre.

4. Jeg må få mer, og tilstrekkelig, med søvn. Jobben min gjør ikke alltid dette like lett, men det er ingen unnskyldning. Alt bunner ut i at jeg er dårlig til å legge meg. Mitt mål er å få minimum 7 timer med søvn hver natt, og jeg starter idag. 

5. Jeg må holde liv i denne bloggen. Jeg har allerede mange spennende reiseplaner for 2016, og jeg gleder meg til å dele mine opplevelser og tanker med omverdenen! I tillegg har jeg tryllet sammen mange gode oppskrifter i det siste, som jeg ønsker å dele med andre. Med så mye hotelltid/alenetid som jeg har, bør det ikke være et problem å poste et innlegg her 3-4 ganger i måneden. Jeg skal gi det et ærlig forsøk.

6. Og til slutt, noe jeg skal bli enda bedre på: være en snilt og medmenneskelig borger. Jeg er allerede en utrolig snill person (synes hvertfall jeg), og prøver å spre smil og glede hvor enn jeg går. Følelsen det gir meg å glede andre, enten det er med ord eller gaver, er uerstattelig og litt som dop. Jeg tror fullt og helt på karma, og ønsker å bygge opp et enormt karmalager for 2016 ved å gjøre andre glade. 

 

Som vanlig setter jeg meg store, og svært utfordrende mål, men jeg har likevel troa på at jeg kan få til mesteparten. Om ikke 100%, så hvertfall delvis. 

 

Har du noen nyttårsforsetter?

RELEASED!

Ja, da var det endelig offisielt. Egentlig begynner det å bli relativt gammelt nytt nå, men tidsklemma herjer livet mitt som aldri før, noe som har gjort det simpelthen umulig å finne tid til å rable ned noen ord her til mine <5 følgere. 

Etter en Norgesturné med stopp to stopp i Trondheim og et i Stavanger, var det forrige onsdag dags for mine to release flights. Til de av dere som ikke er opplest i flybransjeterminologi, er release flights rett og slett to testflyvninger der man blir evaluert av Purser (som er sjef for cabin crewet ombord). Er Purser fornøyd, blir man released, og moroa starter for alvor. 

Før man blir released har man 10 UX flights hvor man utfører oppgavene til de forskjellige posisjonene ombord (1L, 2L og 2R - Purser er alltid 1R) sammen med en annen erfaren vert/vertinne uten å ha ansvar for en dør. Jeg fikk prøvd meg i alle posisjonene, og fikk tilogmed sitte i cockpit under innflyvning til CPH og Alicante, to helt unike opplevelser for en hardbarka flyentusiast som meg. Å huske alle arbeidsoppgavene ombord var vanskelig i starten, men allerede etter kun 1,5 uke som released føler jeg meg tusen gsnger tryggere på meg selv og mine kunnskaper, evalueringer og ferdigheter. 

Mine to releaseflights var OSL-ALC og ALC-OSL. Ettersom jeg hadde hatt samme Purser siden min aller første UX flight kjente hun meg gansje godt allerede, og jeg var ganske sikker på at turene ville gå aldeles utmerket, ettersom Purser hadde sett hvor mye jeg hadde utviklet meg på 10 turer og allerede hadde sett meg utføre mye av oppgavene jeg måtte utføre igjen i løpet av mine release flights, var jeg ikke bekymret for at jeg ikke ville bli released. 

Og released ble jeg!

Nyter 15 minutter med sol i Alicante mens vi venter på passasjerene.

I ettertid har jeg vært på én firedagersslinge (slinge betyr at man flyr rundt omkring i Norge og Europa og sover på hoteller over hele vårt vakre land, før man returnerer til hjemmebase etter 2-4 dager borte) og to dagsturer hvor jeg har stått på egne bein. Selvom spørsmålene mine fortsatt er mange (og kanskje dumme) er det deilig å føle at man endelig har fått dreisen på det meste. En jobb som føltes ekstremt overveldende for 2 uker siden er idag en jobb jeg gleder meg til å dra tilbake til hver dag. Ingen dag er lik, ingen flyvning er lik, ingen passasjerer er like - og det er en deilig følelse å ikke vite helt hva jeg går til når jeg sjekker inn på Gardermoen i min mørkeblå uniform som jeg bærer med stolthet. Og sist men ikke minst får jeg besøke kriker og kroker av vårt vakre land jeg mest sannsynlig aldri ville besøkt på fritiden.



Midnattsol i Bodø.

For øyeblikket sitter jeg godt parkert på den ekstremt behagelige sofaen til min tideligere vertsfamilie i Yukon, Oklahoma, USA. Her bodde jeg skoleåret 2009/2010, og er, tradisjonen tro, på besøk igjen. Jeg har vært her hvert år siden jeg dro hjem, og 2015 er selvfølgelig inget unntak. Etter en lang flyreise med visumkrøll, forsinkelser, en ufrivillig overnatting i Detroit og litt for mye løping gjennom flyplasser ankom jeg igår etter over 24 timer på reisefot. Nå skal jeg nyte USA og kvalitetstid med venner og kjente i én uke, før der bærer tilbake til Oslo for å fly ferieklare passasjerer rundt omkring i Europa.

IT´S OFFICIAL

Da er det endelig offisielt: jeg er flyvertinne!

Igår fikk vi vingen vår, og noen av oss skal allerede ut å fly i dag. Jeg tar meg to deilige (og ganske velfortjente, vil jeg si) fridager, før jeg også kommer til å trippe nervøst gjennom Gardermoen på lørdag med sommerfugler, nerver og rykende fersk kunnskap pakket ned i bagasjen.

Hele gjengen, minus Siri som dessverre måtte ta eksamen akkurat samme dag.


I går fikk vi for første gang bevege oss utenfor husets/leilighetens fire vegger iført uniform. Blikkene var lange og mange.

Coffee? Tea?Jeg gleder meg til å se nettopp DEG ombord en Boeing 737 over hele Europa!

Jeg kommer til å fly over hele kontinentet, og allerede de første ukene ombord skal jeg så sør som Alicante og så nord som Kirkenes. For en reiseglad foodie som har sett flaut lite av sitt eget land, gleder jeg meg massivt til å være Norgesturist med innslag av Sydenvarme i sommer. Vi har overnattinger over hele landet, noe som legger godt til rette for at jeg får utforske både Trondheim, Bergen, Stavanger og andre litt mindre plasser. Det at jeg er 23 år gammel og aldri har satt en fot i Trondheim er igrunn ganske skammelig. Heldigvis gjør SAS noe med den saken. Vi sees!

#AIRHOSTESSINTHEMAKING

Å si at en flyvertinne skal kunne mye er tidenes underdrivelse.

Å si at flyvertinnekurs ikke er tidenes morsomste utdannelse ville vært en løgn.

I løpet av vårt to-ukers Initial-kurs tør jeg nesten påstå at jeg har lært mer enn et helt skoleår noensinne har lært meg. Initialkurset har for det meste bestått av opplæring i prosedyrer i henhold til nødssituasjoner, og jeg kan dermed love deg, kjære leser, en ting: om det oppstår en nødssituasjon, noe som er høyst usannsynlig, er du i trygge hender. Et cabin crew er hovedsaklig tilstede i kabinen for DIN sikkerhet, ikke for å servere kaffe eller te. Men ettersom det til enhver tid er omtrent 1250 Boeing 737-er i lufta verden over, ville jeg ikke bekymret meg noe særlig for å se denne siden av oss som vi er mest drillet i. Å fly er kjempetrygt, og i en eventuell nødsituasjon har du ingenting å bekymre deg for!

Initialkurset har blant annet bestått av opplæring i bruk av redningsvester i et fancy svømmebasseng som ga meg grønnskjær i håret. Der fikk vi prøve crewvester med kjeledress under (som skulle simulere vekten av uniformen vår) og øve på å klatre opp i en life raft og å løfte "bevisstløse" kursdeltagere opp etterpå. Det var mildt sagt tungt, men med alle andre ting så er teknikk nøkkelen til suksess. Første uke lærte vi også om farlig gods (visste du at det er lov med maks to reservebatterier til game boy-en din i veska?), terrorisme, sabotasje og bombetrusler og andre sikkerhetstrusler. Deretter fulgte et to-dagers kurs i grunnleggende medisinsk kunnskap som frisket opp tideligere CPR-kurs. Vi avsluttet Initial-kurset med å lære om og øve på prosedyrer i sammenheng med både planlagte og ikke-planlagte nødlandinger på bakke og vann. Vi hatt en mock-up tilgjengelig, hvor vi har spilt syke, uregjerlige og bevisstløse passasjerer etter beste skuespillerevne, gitt andre kursdeltagere utfordringer ved å gjemme oss på do og flight deck under evakueringer og øvd på alle mulige prosedyrer. Jeg håper selvfølgelig at jeg aldri vil få bruk for min kunnskap angående evakuering på vann, men det har vært en utrolig interessant og spennende opplæring jeg kommer til å ha i bakhodet hver gang jeg flyr i fremtiden. Vi har også lært mye ganske spesifikt om fly generelt. Som en over middels interessert person i fly synes jeg naturlig nok det er utrolig spennende å lære hva alle deler på flyet heter og hvordan et fly faktisk letter.

Til alles store glede besto alle 16 på kurset (14 flyvertinner og 2 flyverter) eksamen, og igår begynte vi på flytypekurs. Da fikk vi blant annet utforske en Boeing 737-800, til STOR begeisrting for meg selv. Det er ingen hemmelighet at jeg er en hardbarka flyentusiast/flynørd/aviationgeek. Å spasere rundt det majestetiske flyet og å besøke en ekte cock-pit var rett og slett en utrolig stor opplevelse for meg, og jeg skal ærlig innrømme at jeg fikk gåsehud. Det er for godt til å være sant at mitt fremtidige kontor vil være ombord en Boeing 737 (-600, -700 eller -800) 33,000 fot over bakken!

Mock-up'en! Inni her har vi både blitt liksom-kapret og utsatt for "røykutvikling" på FWD lavatory.

 

En 737-800 simulator til venstre og en flysklie til høyre.



Det gjenstår nå i underkant av en uke av kurset, også flyr vi avgårde, og det er helt sinnsykt å tenke på! Tiden har gått så utrolig fort. Likevel føler jeg meg trygg på jobben, og gleder meg til å gjøre duties som annonsering, safety demonstration og åpning av dører på ekte! Men først skal jeg (forhåpentligvis) få vingen min og et par netter med god søvn uten evacuation commands ljomende gjennom hodet.

STORE LIVSFORANDRINGER

Skoleåret er over, inntrykkene fra Sri Lanka har blitt et fjernt minne under lasset av de siste ukenes enorme stress og jeg har offisielt startet min reise mot å bli flyvertinne for SAS.

En ting som er sikkert og visst, er at jeg sjeldent sitter i ro i mer enn 5 minutter. Og om det er tilfelle, så er jeg enten så dautrøtt at jeg browser gjennom Facebook som en zombie, eller så er jeg dypt inne i drømmeland. Med andre ord, det kan være ganske så tidskrevende å sette seg ned på macen, logge inn på blogg.no og komponere et innlegg som svarer til mitt perfeksjonistiske tankesett.

Men nå som The American College of Norway, som jeg lover at jeg snart skal skrive litt om, er en del av fortiden og en spennende framtid som flyvertinne for Europas beste flyselskap (visste du at SAS er Europas mest punktlige flyselskap?) står i vente, kommer jeg høyst sannsynlig til å ha en hel haug med timer innsjekket på hotell på overnattingsstopp å drepe. Og da, mine venner, skal jeg produsere blogginnlegg i fleng.

Akkurat nå sitter jeg godt plassert på en stol med hodet fullt av informasjon etter min første uke på initialkurs. På bare fem dager har vi vært innom det meste som kan gå galt innenfor en flykropp (som er en god del), branntrening og svømmetrening med flyredningsvest. En ting kan jeg fortelle dere: en flyredningsvest genererer tidenes bollekinn.

 

EVENTYRET ER OVER

To uvirkelige, fantastiske, eventyrlige og litt slitsomme uker på Sri Lanka har dessverre tatt slutt, og vi er tilbake i Norge. Jeg sitter for øyeblikket meget dypt begravet i et lass med lekser på størrelse med Mount Everest, så et mer utfyllende innlegg vil komme når fjellet er besteget. I mellomtiden, her er en liten teaser:


På toppen av Ella Rock, hvor utsikten var så vakker at den ikke kan beskrives.

Utsikten min akkurat nå er et farlig tomt word-dokument som skal leveres, helst med noen ord på, i morgen. Ikke et like vakkert syn, vil jeg påstå, men jeg kan igrunn bare takke meg selv når jeg velger å reise bort to uker midt i et semester.

BUCKET LIST

Som en person som er utrolig glad i å reise og som bruker store deler av tiden på å drømme om nye reisedestinasjoner, har jeg naturligvis opparbeidet meg en ønskeliste over plasser jeg vil besøke. Listen er stadig under endring, men for øyeblikket er det disse plassene jeg drømmer mest om:

 

Macchu Picchu, Peru

Ingen bucket list uten. Macchu Picchu står nok høyst på lista over plasser jeg kribler etter å besøke. Ettersom sommeren 2015 allerede er ganske fullbooket, har jeg lagt en løs avtale med meg selv om å sette mine føtter i den tapte inkabyen i løpet av våren/sommeren 2016.

 

Angkor Wat, Kambodsja

Angkor Wat har alltid fascinert meg, men da jeg nylig så en dokumentar på NRK (Angkor Wat - Tempelbyens fall) ble jeg trollbundet av tempelets vakre arkitektur og historie.

 

Praha, Tjekkia

Jeg trenger ikke nødvendigvis reise langt for å krysse ut nok en destinasjon på min bucket list. Etter å ha blitt fortalt ved gjentatte anledninger hvor vakker byen Praha er, har jeg blitt mer og mer interessert i å se den med egne øyne.

 

Maldivene

Kritthvite strender og azurblått hav - ja, takk!

 

Wyoming, USA

Wyoming er en plass jeg, av uvisse årsaker, drømt om siden utvekslingsåret mitt i Oklahoma i 09/10. Jeg kan ikke forklare hvorfor, men Wyoming er en stat jeg har utrolig lyst til å besøke. Naturen er jo grunn nok.

 

Athen, Hellas

Etter å ha hatt "Ancient Greece" som fag i forrige semester på the American College of Norway, har min fascinasjon for den greske byen vokst betraktelig. Jeg har aldri vært i Hellas før, så landet og dets historie preget av guder og slosskamper er mystisk og spennende.

 

Rio de Janeiro, Brasil

Jeg besøkte Rio i februar 2012, men hadde uheldigvis ikke tid til å bli lenger enn 3 dager. Er det en plass jeg vil reise tilbake til, så er det denne.

 

Marrakech, Marokko

Da jeg og kjæresten skulle bestille flybilletter til fjorårets ferie, sto valget mellom Thailand og Marrakech. Valget falt på Thailand, men det betyr ikke at Marrakech ikke lenger er et ønsket reisemål. Kombinasjonen av markeder, farger, mat, varme, sand og trange gater gjør at Marrakech er et sted jeg drømmer om.

 

Pyramidene i Egypt

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å besøke Egypt i seg selv, men pyramidene, DE vil jeg gjerne se med mine egne øyne. Helt siden jeg satt skrekkslagen på skolebenken på barneskolen og hørte historier om Tutankhamon og andre faraoer begravd dypt inne i pyramider med diverse forbannelser hvilende over seg, har jeg vært fascinert av dette verdensunderverket.

 

Hagia Sofia, Istanbul, Tyrkia

Helt siden jeg slukte Dan Brown's Inferno, har Hagia Sofia (som er nevnt i boka) vært et sted jeg har lyst til å besøke. Heldigvis blir dette ønsket oppfylt i løpet av kort tid! Imorgen reiser jeg nemlig på skoletur til Istanbul med the American College of Norway. Jeg gleder meg!

 

Taj Mahal, India

Ingen bucket list uten Taj Mahal. Jeg har aldri besøkt India før, bare lest om Molly Moons (selvfølgelig leste jeg Molly Moon som barn!) farlige og spennende reise gjennom landet. Når jeg tenker på India, tenker jeg på god mat. Ettersom jeg elsker mat, og spesielt indisk, så tror jeg India er et sted for meg.

 

Galapagos

Galapagos - også et sted jeg har drømt om siden barndommen på grunn av et eller annet barne-TV-program. Når jeg tenker på Galapagos, ser jeg for meg et relativt uberørt sted med et mangfold av dyr - to av tingene jeg versetter mest her i verden.

 

Dubai, De Forente Arabiske Emirater

Jeg må rett og slett se hva alt dette fuzzet handler om. Hadde også vært kult å besøke Norge-øya og å se gullbiler på hvert gatehjørne.

 

Og nå kommer jeg ikke på mer. Hva står øverst på din ønskeliste?

INCREDIBLE CURRIES AWAIT

Årets kjærestetur med min kjære Fredrik er bestilt, og turen går til...

SRI LANKA!

Nærmere bestemt Hikkaduwa, på vestkysten.

Vi setter oss på flyet nedover sent i mars, og det kribler i reisefoten allerede. Det er rart hvordan man aldri blir mett på opplevelser, nye inntrykk og nye steder. Jeg har knapt vært hjemme i tre uker, og jeg er allerede klar for å sitte i bilen på vei til Gardermoen med sommerfugler i magen igjen. Jeg krysser fingrene for at tiden går fort (med studier, jobb og mine utallige andre prosjekter vil nok dette være tilfellet) og drømmer meg bort til varme sandstrender mens jeg vasser gjennom slaps, snøfonner og vanndammer i Oslos gater enn så lenge.

INTERRAIL SURVIVAL KIT

Da jeg og Pia pakket ryggsekken og satte oss på flyet nedover til Malaga, hadde vi ingen tideligere erfaringer med interrailing. Vi hadde heller ikke gjort så voldsomt mye research. Litt av poenget med turen vår var å være spontane, og spontant ble det. Her er noen tips for fremtidige interrailere:

- Pakk så absolutt lite som mulig. Selvom sekken føles lett de første ti minuttene på ryggen, kommer den til å gnage og slite og føles som en sekk fylt til randen med gråstein på slutten av dagen. Husk at du skal ha sekken på ryggen ca. 24/7 samtidig som du vandrer gatelangs. Og da er det greit at du slipper å irritere deg over den ene outfiten nederst i sekken som ikke kommer til å bli brukt, og som gjør vektsituasjonen betydelig verre.

- Men for all del: heller stor sekk enn liten (sekken i seg selv er jo gjerne ikke så tung). Uansett om du bestemmer deg for å ikke handle suvernirer langs veien (som meg), kommer du til å ende opp med å kjøpe suvernirer likevel (som meg).

- En lett sekk er defintivt også en fordel om du må ty til løping for å rekke neste tog (holdt på å kaste min i veikanten under vår togfadese i Madrid).

- Angående klær: jeg er spesielt glad for at jeg pakket med meg ullsokker (hadde dem på meg omtrent 3 dager i strekk) og et svart tøyskjørt (150 kroner-ish på H&M). Ullsokkene reddet meg fra å fryse til fjell blant annet under nevnte togfadese, og skjørtet kunne brukes til både hverdag og fest. Et klesplagg, to antrekk - smart.

- Et smart antibaktrielt og kompakt reisehåndkle fra HandySize vil spare deg for masse plass i sekken.

- Vi kjøpte vår interrailbillett fra www.interrail.eu på Oslo S, men den kan også bestilles på internett.

- Last ned appen deres "rail planner", den reddet livet vårt! Appen gir deg mulighet til å søke på hvilke togdistanser du ønsker innenfor Europas grenser, og fungerer uten internettilgang.

- Det er greit å være obs på at de fleste togene sør i Europa krever plassreservasjon på forhånd. Dette koster rundt 10-15 euro per person, og kommer til å være en like bitter sum med penger å betale hver gang, med tanke på at du allerede har betalt for et interrail-pass.

- Ta vårt lille Pariseventyr som kostet oss 110 sure euro til etterretning og reserver plass på tog ut fra Paris så absolutt tidlig som mulig - gjerne flere dager i forveien.

- De fleste tog i Europa (hvertfall flesteparten av de vi tok, spesielt i sør) har nemlig et meget begrenset antall plasser for reisende med interrailpass, og disse fylles opp kjapt.

- Vær derfor så tidlig ute som mulig med å reservere plass (hvor kjapt plassene går er ganske random), og vær alltid forberedt på at du ikke nødvendigvis får plass på det første toget videre.

- Jo mer nord vi kom, jo mer tilrettelagt for interrailere ble det. Vi måtte verken betale eller reservere plass på togene i Tyskland, Danmark eller Sverige.

- Det er greit å kunne noen ord på språket til de innfødte i landet - det faktum at vi ikke kunne ordet "tog" på spansk førte til at Pia måtte ty til ungdomsskolefransken sin for å finne veien til togstasjonen i Madrid, da vi helt tilfeldigvis snublet over en franskmann.

- Vår reddende engel var defintivt intimservietter. En nødvendighet for en kjapp kattevask på togdoen.

- Ha intimservietter, tannbørste, (en liten tube) tannkrem, deo og andre ønskelige skjønnhet- og velværeprodukter lett tilgjengelig øverst i sekken. Du kommer til å sette meget stor pris på det når du har en 5-timers togtur foran deg, ikke har tatt en dusj de siste dagene og togdoen ligger kun noen seterader bak deg.

- Og sist men ikke minst: planlegg så lite som mulig! Mesteparten av moroa med turen vår var det spontane i alt som skjedde, og at vi ikke nødvendigvis visste akkurat når vi skulle dra videre eller hvilke byer vi kom til å stoppe i langs veien. Dette gjorde også at vi ikke satte oss ned og furtet hver gang vi fikk beskjed om at neste tog ikke gikk om lenge (litt i Madrid, men det gikk fort over). Interrailen vår var et eventyr som tok form langs veien, akkurat som det bør være. Og ikke bli skuffet om du ikke rekker å se alt du ønsket, det betyr bare at du må ut og reise igjen ved en senere anledning.

...og DET er vel ingen ulempe?

Har du vært på interrail? Har du noen tips å dele med omverdenen?

ÅRETS FØRSTE EVENTYR

Allerede knappe 4 dager ut i det nye året bega jeg og Pia, min trofaste reisebuddy, oss ut på årets første reise. To dager før avreise ble enveisbilletten med SAS bestilt til Malaga, med ingen spesifikke planer for reisen videre, annet enn at vi skulle stoppe i Madrid for å møte vertsfamilien min fra mitt fantastiske år i Oklahoma i 2009/2010 og Rostock for å besøke vår venninne og medisinstudent Caroline.


JUST DO IT. And we did. Dette, samt klisjeen "everything happens for a reason", ble raskt turens motto.

Etter en 4-timers flytur på et veldig lite folksomt fly, møtte Malaga oss med 25 varmegrader, sårt etterlengtede solstråler og en stillhet en Osloborger bare kan drømme om. Det var tydelig at diverse EU-kriser og lavsesongen hadde satt sine spor. Vi prøvde så godt vi kunne å nyte hvert eneste sekund med sommerfølelse på stranda, vi dristet oss tilogmed til et bad i Middelhavet, før vi hoppet på toget mot Madrid.


De gærne har det godt!


High five for dét.

Å møte vertsfamilien min i Madrid var like merkelig som det var koselig - gjensynsgleden var stor for begge parter, men å møte dem i en europeisk storby var en helt ny setting og opplevelse. Vanligvis er det jeg som besøker dem i Yukon, hvor alt er kjent og kjært for både dem og meg, men denne gangen møttes vi i en by ingen av oss hadde satt en fot i før. Det å møtes i "min" verdensdel var utrolig gøy for en gangs skyld, og det at jeg og reisebuddy ble utnevnt som t-baneguider ga meg følelsen av at det nå var min tur til å vise fram min del av verden og den europeiske levemåten.


Turister med stor T i Madrids største (?) park. 

Etter et hyggelig døgn med min amerikanske familie fylt med latter, sightseeing, mat og glede, hvor vi tilfeldigvis også fikk opplevd siste dag av den spanske julefeiringen gå av stabelen i Madrids gater, var tiden inne for å reise videre. Tideligere på dagen hadde vi booket billetter på 20:30-toget til Barcelona, og planlagt kvelden deretter. Det vi ikke hadde tenkt på, var de enorme menneskemengdene samlet rundt arrangementet vi så på, Three Kings Parade. Denne menneskemengden ble vi nemlig fanget midt i i noe som føltes som en evighet. Med store ryggsekker på ryggen, svetten silende fra hårfestet, mennesker som dyttet fra alle kanter og spanjoler som skjellet oss ut fordi vi angivelig stjal plassene deres, hjalp det ikke å beine hele veien til togstasjonen. Vi mistet toget vårt med en margin på et par minutter, og sorgen og frustrasjonen var et faktum. Vi lo og klagde om hverandre i tro Pia og Helle-stil, og ble kjapt enige om at det var en mening bak alt, og at togfadesen vår blir en morsom historie å fortelle våre barnebarn om 60 år.


Min kjære vertsmor og oss deltar i Three Kings Parade. Papirbiten ble brukt til å fange godteri som ble hevet fra paradedeltagerne til publikum.


Utenfor Madrids kuleste ølbutikk.                             Det VAR så mange tilskuere på paraden atte hjælp.   


Man må bare le av slikt i ettertid. Her sitter vi på gulvet (#yolo) på togstasjonen og prøver å finne ut om verden kommer til å gå under eller ikke.

Vi hadde en ganske stram timeplan, og å måtte vente 10 timer i Madrid på neste tog var ikke en del av den. Dessverre hadde vi ikke noe annet valg enn å vente tålmodig på 06:20-toget, og bestemte oss kjapt for at et trøstemåltid var på sin plass. Fridays ble enstemmig valgt som spisested, og der satt vi helt til de stengte - og enda litt lenger. Da var klokken mellom 01:00 og 02:00, og vi entret vår nye og uvante rolle som uteliggere. Siden toget skulle dra såpass tidlig fra Madrid om morgenen, bestemte vi oss for at å ta inn på hostell ville ført til unødvendig mye styr og stress. Vi begynte derfor å vandre fra Santiago Bernabéu mot togstasjonen. Om du har vært i Madrid vet du at dette er en ganske lang gåtur. Heldigvis klarte vi å dra den utrolig kalde turen ut så mye at den tok 2 timer ved å gå i snegletempo, ta utallige bilder, lete etter nedtråkket godteri fra paraden tideligere på kvelden og ved å ta pauser.


Pia og Helle i et nøttskall.


Uteliggere, rett og slett.

Det var ingen tvil om at hjernene våre var trøtte etter en dag full av opplevelser og inntrykk. Da vi var om lag 1 km unna togstasjonen og jeg hadde fryst siden det første minuttet vi tredde inn i vår uvante rolle som uteliggere, innså jeg at ryggsekken min var full av varme klær. Godt innpakket et par minutter senere var humøret på vei oppover, og da vi fant en åpen Dunkin Donuts klokka 04:30 på natta var vi nærmest i ekstase. Donut og te har aldri smakt så godt. Og da klokka omsider ble 06:20, sovnet vi idet vi satte oss ned i setene våre på toget. Aldri før har søvn føltes så godt. Aldri før har jeg sovet så tungt. Og aldri før har 2-3 timers søvn gått så brutalt fort.


Priceless. Lykkeligste øyeblikket på lenge.


Slitne, men glade, og endelig framme i Barcelona.

Ettersom vi hadde mistet toget vårt i Madrid, falt hele resten av reiseruten vår videre sammen. Vi hadde nemlig planlagt turen fra Madrid - Paris nøye under en over gjennomsnittet god frokost på Starbucks i Madrid. Da vi ankom Barcelona hadde vi ingen anelse om når neste tog videre ville gå, og krysset fingrene for at vi hadde brukt opp alt uhell kvelden før. Det viste seg at neste tog til Marseille gikk om 6 timer. Til tross for at vi var lettere misfornøyd med å bli satt enda 6 timer tilbake, forsto vi raskt hvor heldige vi egentlig var. De 6 timene ga oss nemlig rom til å nyte en helt fantastisk frokost (med turens beste kaffe) og tid til å toure Barcelona som ekte turister i toppetasjen på en turistbuss.


Trøtte i trynet, men fortsatt lykkelige.

Det er ingen tvil om at Barcelona er en vakker by, og vi fikk sett mye av den på den knappe tiden vi hadde. Barcelona er defintivt en by jeg skal tilbake til når jeg slipper å gå med vinterjakke og backpackersekk på ryggen.


Jeg trenger en palme i stua mi.


Livet uten selfiestick. La Sagrada Familia, designet av Antoni Gaudí. Påbegynt i 1883, fortsatt ikke ferdigbygd.

Da klokka nærmet seg avgangstid, tok jeg en titt på Interrail-appen vår (som var helt gratis, og som fungerer uten internett, HALLELUJA) og fant et tog som gikk direkte fra Barcelona til Paris. Og ikke nok med det, det var et lyntog! Lettere desperate etter å få plass på dette toget stresset vi som noen gale og ba til høyere makter om at det fantes ledige seter på toget. Våre bønner ble heldigvis hørt. Ekstatiske over at vi slapp å stoppe i Marseille (som ville vært en ganske stor omvei), feiret vi med å kjøpe mat på en kiosk til over 30 euro (heia økonomiske studenter).


Verdens søteste lille kopp med cortado var en selvskreven del av luksuslunsjen vår.


En sliten gjeng rett før ankomst i den franske hovedstaden.

Toget til Paris tok 6 timer, og hadde igrunn ikke vært så ille om ikke verdens verste far hadde sittet i sammen firrer som oss. Måten han behandlet sin utrolig nydelige sønn på vekket et beist inni meg, men søvnmangelen fra kvelden før og et fantastisk måltid sendte meg heldigvis ganske raskt til drømmeland. Der befant jeg meg mesteparten av turen, bortsett fra da jeg våknet av at toetasjerstoget vårt kjørte så fort at jeg trodde det skulle falle fra hverandre. Klokken 22:45 ankom vi Paris, og i tro luksusbackpackerstil valgte vi å sove en natt på Holiday Inn. Dette var igrunn ganske langt utenfor budsjettet vårt, men på grunn av total utmattelse og minner fra vår roadtrip på tvers av USA i 2012, hvor vi bodde på nærmest hvert eneste Holiday Inn langs I-40, ble valget enkelt.

Pia har besøkt Paris flere ganger før, for min del var det første gang jeg satte mine føtter innenfor Paris' grenser (sett bortifra en mellomlanding på Charles De Gaulle ifjor sommer). Siden vi skulle dra videre morgenen etter, kastet vi på oss noen halvrene klær og hoppet i en taxi som tok oss til Eiffeltårnet. Til vår store glede slo klokka midnatt da vi sto der og beundret landemerket, og et ganske så vakkert lysshow bestående av en hel haug blinkende lys startet (bildet av dette ble dessverre slått av dobbelselfien vår med nevnte tårn). Kvelden avsluttet vi med et glass vin, påspandert champagne fra noen fulle menn og løksuppe med et deilig lass ost. Denne dagen ble i ettertid omtalt som "den gode matdagen". Totalt utmattet tok vi taxi tilbake til hotellet, tok tidenes beste dusj (den slo nesten jomfrudusjen etter Roskilde for min del) og nøt den fantastisk store og myke hotellsenga i de få timene vi kunne.


En snap sier mer enn 1000 ord.


When in Paris.

Morgenen etter var det tid for å reservere plasser på toget som skulle ta oss til Tyskland. Vi hadde på forhånd blitt advart mot togsystemet i Frankrike, men hellet dagen før ga oss sterke forhåpninger om at alt skulle ordne seg. Det gjorde det selvfølgelig ikke.

"Two seat resevations for the Paris - Mannheim train at 09:10, please". Damen bak skranken ristet trist på hodet. Tog i Frankrike har nemlig et meget lavt nummer reserverte seter for interrailere, og det lønner seg tydeligvis å være tidlig ute for å kapre disse. Dette hadde vi blitt advart mot, men trodde ikke det var noe vi måtte bekymre oss masse for. De tideligere togturene hadde jo gått relativt knirkefritt. Disse reserverte plassene var selvfølgelig allerede booket.

Febrilskt lette damen bak skranken etter andre muligheter for oss. Vi var innom fly, tog innom Belgia, tog innom Nederland, tog innom Köln, buss - ja, alt. Jeg er, som kjent, ikke noe særlig til et morgenmenneske, og frustrasjonen økte i takt med at tiden gikk og 09:10-avgangen nærmet seg. Ettersom vi måtte komme oss videre for å rekke å besøke vår venninne Caroline, bet vi i det sure eplet og betalte full pris (110 euro) for toget til Mannheim, istedenfor en setereservasjon på et senere tog (10 euro). Litt frustrerte unnet vi oss sjokoladecroissant til frokost, og prøvde å holde fast ved "everything happens for a reason"-slagorden som hadde definert hele turen vår og gitt oss en fantastisk dag i Barcelona.


Så frustrert at jeg rett og slett måtte snappe om    Skrekkens billettkontor.

det.    

Klokken ble 09:10, og toget reiste av sted. Vi var fortsatt litt bitre etter å måttet betale full pris for billetten, men etter å ha konkludert med at det finnes mennesker som faktisk bruker 110 euro (1000 kroner) på byen på en kveld, senket roen seg, og toget tok oss mot nye eventyr.

I Mannheim fikk vi oss en gledelig overraskelse, og forsto raskt hvorfor Tyskland er Interrail-paradis. Ved alle tideligere togturer har vi måttet reservere seter og betale 10 - 15 euro per person. I Tyskland var ikke dette lenger nødvendig, og billettkjøpet tideligere på dagen føltes ikke lenger like ille. Vi hadde jo regnet med å måtte betale før hver togtur i Tyskland også. Etter å ha bestilt oss mat med min ekstremt rustne tysk, hoppet vi på Berlintoget.

En time inn i togturen begynte folk å ringe meg for å spørre hvor jeg var. "For å være ærlig er jeg ikke helt sikker, et eller annet sted i Tyskland", var svaret. Vi ble informert om terrorangrepet i Paris tideligere på dagen. Jeg hadde nemlig postet et bilde av Eiffeltårnet på både Facebook og Instagram tideligere på morgenen, noe som vekket uro hos flere. Vi forsto raskt at vi hadde unnsluppet terrorangrepet med litt over en time. Da jeg senere sjekket kartet over hvor angrepet hadde skjedd, grøsset jeg. Hotellet vår lå kun 1,5 km unna åstedet. Vi forsto raskt at togbilletten til 110 euro var verdt hver eneste cent, og konkluderte med at "everything happens for a reason", og takket alle høyere makter for at vi unnslapp Paris før helvete brøt løs.

Toget fra Berlin til Rostock mistet vi selvfølgelig med 3 minutter (bokstavelig talt), til tross for at vi beina til riktig plattform så fort vi kunne. Det var surt, men åpnet for at vi rakk å skvise inn en middag på Vapiano. Vel framme i Rostock møtte Caroline oss på togstasjonen, og ga oss en rask tour av områdene rundt oss. Resten av kvelden ble tilbrakt på sofaen i leiligheten hennes med te, tyske venner, videre reiseplanlegging, kos og moro. Vi var alle triste for at vi ankom så sent som vi gjorde, men på samme tid fornøyd med at vi faktisk kom fram til slutt.


Endelig framme!

Morgnen etter begynte turen hjem brutalt tidlig. Jeg hadde, i kjent Helle-stil, sovnet på sofaen kvelden før, og ble vekket umenneskelig tidlig av Pia for å rekke toget vårt til Hamburg. Hjemreisen var lang, og tok hele dagen. Heldigvis hadde den noen høydepunkter. Jeg fant en 20-pack med øl til 100 kroner, vi kjøpte parfyme, vi kjørte ferge med toget vårt (!), vi møtte en amerikaner som hadde lært seg svensk på syv uker og på bussen fra Gøteborg til Oslo brukte jeg mesteparten av tiden på å peoplewatche en skikkelig skrue om bord.


Lokaltoget fra København til Gøteborg tok en hel evighet, og vi ble etterhvert ganske utålmodige.

Vel framme i Oslo konkluderte vi med, som vi også hadde gjort ved flere tideligere anledninger, at turen hadde vært helt fantastisk, og at en lengre og mer omfattende interrail vil skje i framtiden.

Just did it!

Bloggpost om interrailtips kommer i nærmeste framtid.

GUESS WHO´S BACK?

Etter å ha lekt med tanken om å returnere til bloggverdenen i flere måneder, har jeg endelig tatt skrittet. Her vil jeg dele inspirerende og sunne (men samtidig gode) oppskrifter på raw treats og andre søtsaker, samt fantastiske reiseopplevelser - to av mine største lidenskaper.

Og hva passer vel ikke bedre enn å innvie bloggen og et nytt reiseår med et par bilder fra fjorårets eventyrlige tur til Koh Tao, Thailand?

2015 - bring it on. Jeg er klare for nye opplevelser og inntrykk.




Les mer i arkivet » Mai 2016 » April 2016 » Mars 2016
hits